Ørretfiske | To fluer i en smekk

Mai for en ørretfisker, er høytid. På Sørlandet er det nettopp denne tiden av året klekkingen av døgnfluer og vaking er på sitt aller mest intense. Derfor måtte jeg bruke den siste dagen i mai til nettopp ørretfiske.

Elva var preget av det varme været som hadde herjet Sørlandet den siste tiden. Veldig lavt, og ikke minst varmt vann. Ville det bli noe vaking? Ut fra tidligere erfaringer ville det bli det, og så raskt klokken passerte 11.00 braket det hele løs. Døgnflua «Leptophlebia Vespertina» startet klekkinga og fisken gikk bananas. Nå gjaldt det bare å lokalisere de største fiskene, for det var jo tross alt de man var ute etter. De mindre fiskene hadde vak av den eksplosive typen hvor vannspruten står i alle retninger, mens den store fisken vakte på en mer behersket og rolig måte. Enten «head & tail», eller det vaket hvor den løfter snuten forsiktig over vannoverflaten.

Som vanlig under vespertina-klekkingene startet jeg fisket med en princeps #15, og den slo slettes ikke feil. Jeg satte med ned ved en av de beste plassene i elva og studerte de potensielle ofrene. Etter mye om og men, kom jeg frem til at den øverste av fiskene så størst ut. Derfor snek jeg meg nærmere denne fisken for å få bedre oversikt over situasjonen. Fisken som stod på omtrent 70 cm dyp, over en bunn bestående av en blanding av sand og småstein var lett synlig i den sterke mai-sola. Man kunne se fisken hadde blikket rettet mot overflaten og var ordentlig på hugget.

Etter å ha funnet en grei kasteposisjon la jeg kastet oppstrøms slik at flua landet omtrent en meter ovenfor fisken. Flua drev, uten en eneste reaksjon fra fiskens side, urørt forbi fisken. Kunne jeg ha skremt den? Jeg gav fisken en pause, før neste kastet gled gjennom stangringene. Fisken stod i en smal kanal på en drøy halvmeter, omgitt av gress. Her gjaldt det å kunne presisjonskasting!

Nok en gang gikk kastet som ønsket, denne gangen litt lengre enn den forrige. Jeg kunne se fiskens skygge der nede på bunnen flytte seg i det øyeblikket flua nærmet seg fiskens posisjon. Akkurat da, i den stekende sola så jeg fisken rulle på storfiskvis der ute i strømmen. var ikke det min flue da? Jovisst, var det det! Tilslaget kom og fisken svømte det den var god for. Etter en kortvarig kamp var det deilig å kunne lande dagens første fisk. Størrelsen var heller ikke så gal, 8-9hg er slettes ikke å kimse av, hvertfall ikke på Sørlandet! Fisken ble raskt satt ut og jeg lot stedet hvile før jeg fisket videre.

Ved høy vanntemperatur er det særdeles viktig å kjøre fisken raskt og bestemt. Kjøres den for lenge, vil ikke fisken klare å bli kvitt melkesyra i kroppen og vil derfor dø ved praktisering av C&R.

En god halvtime senere var vakingen på ny i gang og flere fine fisk viste seg. Jeg fant en fisk som vaket på typisk storfisk vis. de gangene den vaket var det bare såvidt snuten var over vann og et dypt sukk, som når man dunker padleåra hardt i vannet, kunne høres.

Det ante meg at dette ville være en vanskelig fisk. Den hadde nok sett om ikke tusen så hvertfall hundre falske fluer denne våren. Ytterst på fortommen satt fortsatt en princeps #15. Derfor gav jeg den sjansen, men fisken kunne ikke ha brydd seg mindre. Den lot mange døgnfluer, selv de av ekte vare, flyte forbi. Kun et fåtall ble spist. Dette var en ordentlig hard nøtt. Etterhvert bestemte jeg meg for å prøve en helt annen imitasjon. Denne gangen falt valget på en myggklekker. Tidligere hadde jeg opplevd fisk som denne, spise mygg selv om antallet døgnfluer var ti ganger antallet mygg. Allerede på første kastet viste fisken interesse. Den steg rolig fra bunnen, kikket på flua, og snudde. På neste kastet steg den på ny opp, pulsen steg og fisken tok! Tilslaget kom på grunn av nervene, alt for tildlig og vips var fisken over alle hauger.

Nå var det på tide med litt mat. I leiren fristet Mr.Lee meg med litt nudler som for øvrig smakte nydelig!

Etter en kort pause gikk jeg litt videre hvor jeg fant en ny lovende plass. Også her stod det stor fisk. Jeg vadet meg ut til jeg hadde vann i skritt-høyde og la ut kastet på en pen fisk som hadde vist seg noen ganger. Nå hadde jeg gått tilbake til princepsen og fisket med den. På første flytet ruller fisken rolig over flua og tilslaget kommer perfekt. «Denne fisken er det størrelse på», roper jeg til de to andre. Fisken hadde et par hopp og gikk litt på bremsen før den fikk rota seg inn i håvmaskene. Det føltes utrolig deilig, denne måtte bare vær over kiloen. Jeg la målebåndet på fisken og målte den til 48cm. Yes! Over kiloen! Så feit som fisken var anslo jeg den til å være ca 1,1kg før den fikk friheten tilbake, dette føltes utrolig deilig!