I går var jeg på tur etter bekkerøya. Turen gikk til den hemmelige sumpa hvor noen ganske pene bekkerøyer holder til. Nå var det en veldig god stund siden jeg sist besøkte dette stedet, derfor var jeg veldig spent på om de store fiskene jeg mistet forrige gang også var der i dag.
Med på tur var min far og min gode fiskekamerat Bendik. Bendik var klar for å lande sin første fluefanga fisk og gledet seg til vi kom frem. Etter mye fiskeprat en stopp på bensinstasjonen og enda noen mil med fiskeprat, ankom vi stedet. Stengene ble rigget i et forrykende tempo, og vi suste nedover skråningen til bekken. I bekken var det ganske lite vann, noe som skyldes den tørre peridoen vi har hatt på sørlandet her nå. Ingen fisk var å se, hverken etter flua eller i form av vak. Var det for varmt vann allerede?
Det var da jeg byttet plass og gikk ned i kulpen nedenfor. Litt dypere og større. Første kastet gikk i bakevja bak steinen. det var da det skjedde. Flue rakk knapt å lande før en ørret i et høyt luftsprang kastet seg over flua mi. Fisken var sprek med tanke på størrelsen den hadde. Etter en ganske morsom kamp var turens første fisk et faktum da den gled inn i håven. Ørreten annslo jeg til å være 300g. Fisken var i utmerket kondisjon og ble forsiktig satt ut igjen.
Like etter å ha satt ut fisken gikk jeg ned til Bendik som stod litt lengre ned i bekken. Da jeg kom ned til ham, hadde han fortsatt ikke fått noen fisk. Det var da jeg pekte over mot motsatt bredd, mot marbakken på andre siden. »Legg et kast over der», sa jeg. Han la et kast i retning av marbakken og ikke lenge etter så jeg en fisk følge flua og åpne kjeften som Bendiks flue forsvant inn i. »Der tok han», sa jeg, men Bendik hadde allerede løftet stanga og kampen var i gang. Ikke noen storkar, men en fin ørret var det som hadde tatt flua hans.
Kun to-tre kast etter å ha satt ut ørreten var det på ny fast fisk. Også denne gangen var det en ørret, men det var jo ikke dette vi hadde kommet for? Vi var jo på jakt etter store sultne bekkerøyer, klare til å smake på våre kreasjoner. Derfor valset vi i vei enda lengre nedover. Under oss gynget bakken, skikkelig »sumpfølelse». Noen steder gikk man gjennom myra og stod med vann og gjørme opp til låret, litt skummelt innimellom.
Da vi kom til den nederste kulpen så vi årets første Leptophlebia Marginata. Den satt og tørket vingene sine på en stein. Kunne det bli ei klekking? Vel, bare sier det med en gang. Det ble det ikke, men om en ukes tid er vespertinaen i gang i sumpa, og det i store mengder…
Det var i denne kulpen for to år siden at jeg mistet en diger bekkerøye som røsket fortommen av fluelina og dro med seg hele fortommen ned i dypet. Full av forventning la jeg ut første kastet. Ingenting skjedde. Så ti til uten at noe skjedde. Det var først etter en god del kast at det plutselig smalt på noe i andre enden av lina. Ikke noen veldig stor fisk, men sprek var den. Det var en bekkerøye som hadde tatt flua. Fisken måtte til slutt gli inn i håven. Fikk aldri veid den men tipper den var 350-400g. En helt grei fisk, men best av alt; jeg fikk bekreftelsen jeg trengte, bekkerøya var her fortsatt.
Vi ga oss ikke med dette. Klokka var jo bare 14.00. Etter noen kast til satt neste fisk. Enda ei bekkerøye hadde tatt flua. Denne var litt større, omtrent 500g. Det var en pen fisk som ble satt ut igjen. Etter å ha satt ut fisken tok jeg en liten pause, så fisken i kulpen fikk roet seg litt.
Etter en pause på rundt 10 min gikk jeg på ny ut på steinen jeg skulle kaste fra. Jeg fisket meg systematisk utover i kulpen. Plutselig smalt det. En diger bekkerøye tar flua mi og gopper opp i lufta i to luftige hopp med blue marlin stil før den lander gjør et par kraftige tak med halen og vinker adjø. Nei! Nok en gang vant bekkerøya over meg. Kjiiiipt, for denen var stor. Tipper 1,5kg og da tar jeg ikke i. Noen kast etter skuffelsen så satt trøstefisken som veide ca. 400g. Denne gangen var det en ørret som hadde tatt flua. Fisken ble gjenutsatt og fisket fortsatte. Kun et par lugg var det jeg kjente før vi bestemte oss å gå litt lengre opp i bekken igjen. der ble vi møtt av vaking. Jeg snek meg litt lengre opp enn min far og Bendik, til min lille lurekulp. Der fant jeg en fisk som stod helt inni sivet på 20 cm dyp og spiste det den kom over. Jeg la forsiktig ut et kast. Jeg ville ikke treffe den i hodet, da kunne den bli skremt tenkte jeg. Derfor landa flua 1 meter bortenfor fisken som merka at noe traff vannflata og svømte i retning av flua mi. Jeg kunne ikke se fisken, bare sivet som rørte på seg der den svømte. Jeg ga flua et lite rykk som gjorde fisken oppmerksom. Fisken satte fulll fart mot flua mi og lagde en sabla stor plog da den suste mot flua mi. Jeg så fisken ta flua eksplosivt og suse ned i bekken igjen, men da jeg fikk stramma ordentlig opp hadde den kjørt seg fast innunder torva. Et par meter lengre oppe var det en til fisk som stod inni sivet. Et kast og bang fisken satt. En smellfeit ørret på 300g gled etter en kort kamp inn i håven. Jeg gikk litt lengre opp til neste kulp. Her hadde jeg sett stor fisk for to år siden. Var den eller en annen stor fisk her nå mon tro?
Jeg fisket av kulpen helt etter oppskriften, men ingenting skjedde før jeg kom til brekket. Det første kastet ned mot brekket, et par små stripinger og en plog skyter fart ut fra torva, tar flua og går oppstrøms. Denne kjentes bra ut. Etterhvert som fisken kom inn mot land så jeg den, en bekkrøye på ca. 750g. Fikk jeg denne på land ville det være ny pers på bekkerøye. Etterhvert ble fisken sliten og gled rolig inn i håven. Yes! Ny pers! Jeg ropte på Bendik (kameramannen vår hehe) som kom løpende. En herlig bekkerøye med hengebuk ble veid til 800g og fotografert før den ble satt ut igjen. Det føles alltid herlig å gi en fisk sin frihet tilbake, og det føles ekstra godt hvis den er stor!
Etter å ha satt ut persen, bar det opp til neste kulp. Etter fem kast suste en plog etter flua og jeg så kjeften gape over flua. Et gigantisk gap rett og slett. Fisken satt, men før jeg rakk å reagere hadde fisken svømt over alle hauger og vært i alle kulpens hjørner på få sekunder. Det er den sykeste farta jeg har sett en fisk svømme i. Fisken klarte å kjøre seg fast i noe gress og da flua kom løs var det ingen fisk på kroken, den hadde selvfølgelig stukket av uten å hilse på meg. Jeg vet ikke hvilken art det var, men en ting vet jeg, og det er at den var stor! Turen ble rett etter dette avsluttet og vi dro hjem igjen. Turen var helt klart vellykket, men skulle gjerne ha landa en av disse kjempene!
To fluer i en smekk 