mars | 2012 | To fluer i en smekk

Å være sjøørretfisker på Sørlandet i disse dager, er som en våt drøm. Fiskene er mange og store, i tillegg ser det hele ut til å fortsette en stund til. Til nå i år har jeg fire fisk over 2kg, og snittet har aldri før i min karriere som fisker, vært høyere enn det er nå. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg utvikles som fisker, men likevel mener jeg det har skjedd noe i det store blå som har gjort fiskene større. Akkurat hva har jeg ikke noe svar på, men det er flere teorier.

Når det gjelder brunørreten er det et par-tre uker siden isen gikk på de kystnære vannene. Likevel har ikke myggvakingen kommet ordentlig i gang enda. Har kun sett en håndfull vak, men venter enda på at fisken skal finne sine spiseruter så det blir enklere å treffe på den.

Legger ved noen bilder av fisket som har vært den siste tiden:

Mens dere venter på vakende ørret kan dere le av meg som mister storlaks i fjor sommer. Sinneutbruddet på slutten skyldes at jeg enda ikke hadde fått noen laks den sommeren, og det var i månedskiftet juni/juli…

Var ute en tur idag etter kystens skatt – sjøørreten.

Kenneth og meg dro avgårde til første plass. Vannet var krystallklart, været overskyet og forventningene på topp. Eneste som kunne bremse festen nå var vinden. Det er alltid den vinden. Den er der når du minst trenger den. Likevel skulle dette bli en tur verdt å skrive om.

Vi kastet og kastet, vinden blåste og blåste. Flueboksen ble jevnlig åpnet og lukket, uten at det ga stort resultat. Ikke en eneste fisk var å se, til tross for relativt greie forhold! da var det kun en ting som gjaldt – å bytte plass. Etter noen år med sjøørretfiske, og samtaler med dyktige fiskere, har jeg lært en viktig ting; bevegelig fiske. I stedet for å vente på at fisken skal komme til deg ved å kaste på samme flekken, har jeg erfart at å fiske «søkende», er smart.

Heldigvis trengt vi ikke kjøre lange biten før neste plass viste seg. Etter litt småklatring stod vi der, plassen er en brakkvannskil med et smalt sund. Tanken min var den at siden børstemarken danset tango nå for tiden, måtte dette være riktig plass å oppsøke. Jammen hadde jeg ikke rett. Ei lita tangloppe ble satt på fortommen, og veivinga begynte. Etter få kast stod Kenneth med fast fisk. Jeg kom småløpende til for å assistere ham med landingen av fisken, og vips lå den på land. En fin og feit sjøørret på 750g, så to overivrige fluefiskere, for siste gang. Ved nærmere obduksjon av fiskekjeften så vi noen halvslukte børstemark.

Nå følte jeg at det var min tur, men ikke så mye som en fisk viste interesse for flua. Akkurat da jeg stod i helt andre tanker ropte Kenneth; «fisk!». Og vips så hadde han landet nok en feit og fin sjøørret, denne fikk friheten tilbake.

Jeg byttet til favorittflua, «fattiggrisen», og fortsatte fisket. Akkurat da jeg stod og drøftet verdensproblemene for meg selv begynte en etter en av fiskene i nærheten å vise interesse for flua. På kun noen få kast hadde jeg hatt flere følgefisk og napp. Plutselig sa det bomstopp og lina ble stram som ei balanseline. Noe stort hadde tatt flua og beveget seg raskt til min venstre. Jeg snellet opp alt av løsline, og kjørte fisken det jeg kunne med min #5 stang. Etter mye frem og tilbake, kunne endelig fisken gli over håvkanten. Så raskt det skjedde, så kroken sitt snutt til å slippe taket i den store fiskens kjeft. jeg så umiddelbart at fisken kunne bli ny personlig rekord i sjøen. med 61cm og relativt bra kondisjon var sjansene gode for ny rekord. Etter noen timer fikk jeg kommet meg hjem og veid fisken nøyaktig 2,46kg viste vekta. Jeg hadde «knust» min gamle rekord med hele 60g! Mye eller hva? Det rant børstemark ut av alle fiskens kroppsåpninger, likevel hadde den tatt min litt homsete (rosa) fattiggris.