I dag var dagen for en ny fisketur kommet. Som forrige helg, ble også denne turens mål å få sjøørret, noe som skulle vise seg å ikke være så lett (for min del).
Turen gikk til et hemmelig sted ved et strømsatt sund hvor sjøørreten kan vandre mellom brakkvann og saltvann. Vi skulle egntlig ut 09.00, men siden vi klarte å forsove oss ble turen utsatt med halvannen times tid. Da vi ankom stedet ble vi møtt av klart og tildels åpent vann. Så langt så dette meget positivt ut. Jeg startet ytterst, mens min far startet innerst i sundet. På det første kaset hadde jeg etter en liten tass på rundt 500g som nafset i flua. Dette gjentok seg på flere av de påfølgende kastene helt til den så meg da jeg, ja faktisk, klarte å skli på en flat og stødig stein. Og jeg som hadde utstyrt meg med pigger under vadeskoa og greier? Skjønte bare ikke dette. Da jeg møtte min far igjen startet samtalen som vanlig med »Kjent noe?». Han mumlet noe om en kilosfisk der borte ved iskanten. Vi sammen tilbake til stedet hvor han fikk fisken. Jeg startet i kanalen og fisket meg innover. Fisk kjente jeg ikke, men stanga fikk testa seg på et par isflak i det minste. Etterhvert endte jeg opp ute ved marbakken. Jeg byttet til rosa tangloppe # 14, og la ut et kast, så ti til. Plutselig uten forvarsel kjenner jeg motstand i snøret! Jeg rakk ikke tenke »endelig» før kampen er historie. Ikke min dag i dag nei.
I morgen er det tid for ny tur. Følg med!